Hjem 
Historier Hverdagsglimt Sjelens maskerade
Historier Hverdagsglimt Sjelens maskerade | Sjelens maskerade |
|
|
|
|
Stille lister jeg meg fra rom til rom og smiler over søvnig varme og rolige åndedrag fra små slitne kropper. Endelig er dagen over og lydene blir skrudd ned. Jeg går ut og setter meg under åpen himmel og trekker mørkets natt-teppe om skuldrene. Så lukker jeg øynene og lar meg synke....skreller av meg hverdagens lattermilde kostyme og blottlegger sjelen. Ørene vrenger seg i desperat søken etter lyd men knuses av nådeløs stillhet. Endelig kan jeg lide... Jeg slipper løs demonene som ler hånende mens de danser sine ville mareritt på netthinna. Dypt i den nakne sjelen folder en liten pike hendene og hvisker for tusende gang....er det ingen som SER meg ? Hvorfor er ingen her til å tørke MINE tårer ? Fortvilet strekker piken armene ut etter noe ekte...noe nært....men det eneste de favner er en flik av universet. Litt skuffet er hun, og setter opp en furten leppe og et trassent blikk ; nå skal du se ! Hun pirker sakte av den tynne skurven på et minne. Kjenner smerten jage gjennom hver nerve og sprenge i filler den rasjonelle bevistheten. Fortiden fossblør ut av det åpne såret og gjør øynene vide og jagede. ...Jeg kryper sammen i fosterstilling og kjenner meg håpløst liten. "HVORFOR ???" Ordet kastes som skjørt glass i ingenting og løser seg opp. Universet svarer med å understreke sin velde og uendelighet. Jeg krymper enda mer....til et ubetydelig lite fragment...et microsekund i evigheten. Håpløsheten graver sine beinete fingre rundt hjertet mitt og virvler opp panikken. Jeg spretter opp og flykter som gal inn i huset igjen...inn til annet liv. I døra møter jeg mannen min og utbryter et forfjamset "heisann"... Han stryker meg over kinnet og spør: Hvordan har du det jenta mi ? Jeg smiler og svarer med lett stemme...: "Jo takk, bare bra...." Luna |
