Før føden:
Natt til Mandag var det veldig urolig søvn, stor mage, dårlig plass med 3 åring i senga, trenger en halv flyplass for å snu seg, symfysen som er vond, leddsmerter osv.. La egentlig ikke merke til at det var kynnere hver gang jeg snudde meg, men til slutt ble jeg så lei av å våkne at jeg ikke gadd å sove mer.
Da la jeg merke til at kynnerne kom ganske ofte egentlig, og at de faktisk kom regelmessig..! Interessant.. Rundt kl.05:15 tok jeg ”tida” mellom, og jaggu kom de ikke regelmessig..!
Ca. 6 min mellom hver gang det strammet til.. Og så strammet det liksom på en ”annen” måte nå enn før, det startet foran over symfysen, og bredde seg bakover. Og for å se om det virkelig VAR noe som kunne tenkes å være på gang, så måtte jeg jo finne ut om de ”varte” litt og, og kom fram til at det strammet ca. 40 sekunder for hver gang. Ventet og ventet på at den klokka skulle ringe, vordene pappa skulle på jobb i dag – så planen var jo å være der kl.8. Når klokka ble 7 vekket jeg han og nevnte at det kanskje kunne være en ”sak her”. Han skjønte jo ikke hva jeg mente med en gang. Så da ble jo spørsmålet om han skulle dra på jobb eller ei. Og usikker som jeg var ante jeg jo ikke om dette var noe start på noe eller ikke.. Så da avgjorde han selv når han fikk høre at de kom igjen, jeg var mer skeptisk etter å ha hørt folk gå med flere cm åpning i flere dager, og slikt.. Hadde jo absolutt ingen andre tegn (ei heller så veldig lyst til å føde). Så var ikke så overbevist.
Vi avgjorde at jeg ikke ønsket å kjøre vesla i barnehagen. Var redd det skulle bli noe mer og mer uutholdene saker som skjedde om jeg beveget meg mye (og jeg vet at jeg ikke takler smerter særlig godt om jeg er stresset), og jeg ville ikke gjøre henne urolig eller ”mistenksom”. Vi hadde jo på forhånd tenkt mye på hvordan dette kom til å starte, og hvordan vi skulle løse det i forhold til henne.. Heldigvis stusset hun ikke på at "bestefar" skulle kjøre i barnehagen, og at hun skulle dra til han etter barnehagen. I mens ringte jeg føden for å høre når vi evt. skulle komme med vår reisevei og slikt.. Damen jeg snakket med sa vi bare kunne komme, og lurte samtidig på om jeg hadde kjent babyen. Og når jeg tenkte etter så hadde jeg jo egentlig ikke det.. Så da var egentlig tvilen om å avvente litt, borte.. Greit å få sjekket ut at babyen hadde det bra vertfall..! Evt. reise hjem etterpå, til tross for lang reisevei. "Bestefar" kjørte oss til sykehuset snill som han var, så da slapp vi alt vi har tenkt på om drosjerekvisisjon, ambulanse eller om jeg skulle kjøre selv.. Straks vi kom i bilen ble jeg litt redd for om jeg i det hele tatt kjente noe lengre? Hadde ikke det vært typisk? Det ble litt sånn småstress før vi dro med dusj, pakke siste greiene, tenke på hva vesla evt. trengte om hun måtte overnatte borte osv.. Så hadde ikke helt merket om det var noen kynnere i mellomtida.. Jaja, i bilen registrerte jeg heldigvis at dem fortsatt kom regelmessig, selv om det ikke var noe vondt. 09.53, 09.59, 10.03 og 10.09 har jeg notert meg på mobilen min..
På Føden:
Inne på sykehuset huket vi tak i den første jordmoren vi så, og heldigvis var det en flott match..! Var litt urolig for hvem jeg skulle møte, har jo vært på sykehuset der før, og ikke kommet overens med alle jeg har møtt. Ble lagt til CTG måling, og heldigvis var det liv i magen selv om jeg ikke kjente noe. Så også at den maskina registrerte kynnerne mine, så da ble jeg litt lettet, da var det ikke bare innbilling (og ei heller ”bare” kynnere hehe..). Etter CTG var det sjekk av ”ståa”, og der var det 4 cm åpning, så da var det ikke noen vei hjem, nei.. Fikk tildelt fødestue og alt, selv om det føltes veldig merkelig, for jeg var jo så oppegående, ikke klar til å ligge i noe seng, nei.. Så vi satt fra oss sakene våre der, sendte litt SMS og slikt. Snakket og var litt spente, og glade selvfølgelig.. Og glad for timinga på dette, slik at vesla kom seg i barnehagen uten å bli uroet osv.. Tuslet rundt på sykehuset, visste jo at tyngdekraften kunne hjelpe på prosessen.. Vel, vi gikk og gikk, jeg gikk i ring på fødestua *knegg* DIskuterte navn til enda navnløse lillebror..I ett-tida var jeg litt oppgitt, for synes det kom, om mulig, enda dårligere rier, og de varte ikke like lenge nå.. JM sjekket ståa igjen, og hun fant ca. 5 cm åpning, så noe skjedde jo selv om jeg ikke hadde noe vondt.. Hun ville også ta vannet, for å få fremgang. Men siste fødsel ferskt i minne ville jeg alt annet enn at det skulle få ”fort og gæli'”, og hadde egentlig ganske panikk for det.. Så det ble til at vi lot være der og da. Angret jo litt, usikker som jeg var, ville jo gjerne bli ferdig (og gjerne slik at pappaen kom seg hjem til vesla skulle sove!), men ville også ha det mye bedre enn sist.
Vaktskifte kom, og vi hadde avtalt med første jordmor at vi skulle vente med noe mer avgjørelser om hva vi skulle gjøre til neste jordmor kom. Jeg var litt urolig for hvem som ble vår JM, for jeg regnet med det var hun vi kom til å avslutte hele greian med.. Heldigvis virket hun koselig og ikke noe brautende (som jeg var litt redd for). Hun hørte på meg, og prøvde ikke overstyre noe. Puh.. En mindre ting å tenke på..! Hun sjekket ståa igjen, klokka var nå kvart på 4..Så noen timer siden sist. Og hun fant ikke noe særlig mer åpning enn sist – men alt var ”klart” til at ungen kunne komme ut nå, hodet stod i riktig posisjon (det skal vris en masse veier på ”veien ned”), og stod nå klar til ”utskytning” som hun sa hehe.. Hun forklarte veldig godt og detaljert om hva mine rier gjorde, og ikke gjorde, og forklarte at de ville føre til fødsel til slutt, men kom til å slite meg ut før den tid siden de var så ineffektive.. Så det beste ville være å ta vannet nå, siden alt var ”klart”. Så da følte jeg at avgjørelsen (som jeg fikk ta selv) ble veldig riktig, og ikke særlig redd.. Dette ble gjort kl.15:50. Riene ble lit hardere nå, men fortsatt bare 1-2 per 10. Minutt (det optimale er 3 per 10. Minutt). De ble vertfall lengre, og det er bra – for det betyr at de gjør mer. Jeg lå nå i senga, for jeg skjønte det ble mer liv når jeg lå enn når jeg gikk rundt.. pappaen satt i stressless ved hodet mitt på høyresida, og jordmoren var ute mye av tida. Det var helt mørkt i rommet, kun en liten lampe på et bord i ett hjørne.. Ute var det klar himmel, solnedgang og rødlig himmel.. Stemningen var helt magisk..! Etter hvert som det ble hardt så pustet jeg så bra jeg bare kunne, veldig fokusert på å være ”ovenpå” og sa til meg selv hele tida at dette var ufarlige smerter, det ble smertefrihet snart, og at vi snart fikk møte lillegutt.. Øynene var igjen under hele seansen, og det var egentlig ganske interessant å kjenne hvordan kroppen jobber, enten man vil eller ikke. Men HVOR godt det var å være ”med” på det hele fremfor å kave og ha panikk som sist..
Hadde CTG duppedings på magen hele tida, og lyden fra hjertet til lillegutt ble etter hvert litt plagsom. Det tok fokuset mitt bort, og nå var det begynt å bli rimelig vanskelig å være ”ovenpå” når riene kom.. Jeg uroet meg for at hjertelyden forsvant når det var som hardest hos meg, og trengte egentlig bare og ikke høre noe (for jeg regnet med det var normalt det som skjedde). Husker jeg så på pappaen nå, og han satt og sov ved siden av meg – så herlig og rolig var stemninga..! Ringte i klokka og JM kom inn, og jeg lurte på om hun måtte ha på den hjertelyden, jeg ble så ukonsentrert. Hun skjønte hva jeg mente uten å si ord, så hun slo av lyden, og satt å så på tallet fremfor å høre på den. Helt genialt. Ingen sa noe, bare jeg som pustet.. Kjente etter hvert at tingene hadde endret seg, smertene satt først i symfysen som den verste stikkinga/sviinga man kan tenke seg (kjennes regelrett ut som at noen river noe rett ut av magen :) ), og så brer det seg bakover i korsryggen og er minst like ille der.. Men smertene gikk ned mot rumpa nå, og kjente det svei litt en eller annen plass der nede når ria var som verst. Jeg skjønte hva det betød, men turde verken si noe eller røre meg i redsel for å miste den kontrollen jeg hadde opparbeidet meg. Vordende pappa satt fortsatt og duppet i stolen ved siden av, og ingen sa noe som helst.. Jeg følte jeg hadde full kontroll over hva som skulle skje, og hvor vi var i forløpet..
JM visste også hvordan ståa er, for hun observerte hjertelyden til babyen som visstnok endrer seg når de står på forskjellige steder i forløpet. En plass her kom der inn en barnepleier, først ble jeg veldig stressa, for hun var høylytt og bablet i vei – akkurat det jeg IKKE trengte der og da (og ikke midt i en ri, gudbevares). Da hadde jeg og JM akkurat installert oss med litt bedre måte å stå på, for pga. bekkenløsninga klarte jeg ikke holde beina mine stående i senga selv, og ville ikke bruke fokus på å holde dem oppe, men all fokus på å takle dette og få ut ungen. Så JM hadde stilt seg med brede føtter på gulvet, og holdt begge mine bein så jeg skulle slippe å tenke på det.. Denne barnepleieren tok imidlertid over den ene foten, og var liksom ikke helt som JM da. Hehe.. Så jeg måtte be henne om å stå i ro, og lurte på hva det var de strei med, og at enten så måtte hun være her eller ikke. Og ikke bråke så mye *fnis* Så da ble det stilt. Så stille, så stille..Jeg pustet fint igjennom riene, og tenke på hva jeg kjente, hvor jeg kjente det, og at det snart var over..(mager trøst oppi alt). Hørte barnepleieren hviske til JM at "hun ahr jo ingen rier?!"(jeg lå med øynene igjen hele denne perioden fra barnepleieren kom inn), og jeg hørte JM hviske tilbake at "å joda, men hun har stålkontroll.."Og det var akkurat sånn det føltes!
JM brøt stillheten med å si at hun nok etter hvert nå kom til å be meg om å presse litt forsiktig, og holde igjen og slike ting. Bare svare med en ”ok” i det stille, uten at hun trengte å mase noe mer om det. Jeg lå noen minutter, og ca. to rier, og bare kjente på den følelsen jeg hadde, for som sagt så skjønte jeg ståa – hva jeg måtte gjøre, jeg måtte bare tørre. Såå redd for den kontrollen, men samtidig visste jeg jo at nå var det snart over..! Jordmor hadde jo for lengst skjønt dette, og pushet ikke på noen plasser.. Og sa forsiktig at på det punktet som babyen var nå så var det ofte litt trangt for dem, og at de ikke likte seg der – så når jeg følte meg klar, kunne jeg godt kjenne litt på den pressetrangen som kroppen ga meg. Ikke visste hun at jeg hadde den, men vi trengte ikke si noe oss i mellom, for vi visste begge hvor ”vi var” i forløpet hele tida uten å snakke..
Så da var det bare å prøve da, slippe litt av kontrollen – for her er det krefter man ikke kan råde over altså..! Pappaen ble ”vekket” og fikk være litt aktiv med pjusking i håret, og brukt som håndtak (stakkars) Og litt panisk ble jeg vel når jeg måtte ”overgi” meg, men på to pressrier, kl.17:19, var han nå ute, så det ble overhode ikke dramatisk for meg.. Til og med babyen var annerledes denne gangen, ikke blå og guffen, men helt rosa og ”tør” når han kom ut – og skrek som en stukket gris. Velsa var jo så stille, så stille.. Pappaen fikk klippe navlestrengen, og vi ble værende i den dunkle belysningen på fødestua en stund.. Trengte ikke sy, og ingen andre komplikasjoner.. Pappaen og Sebastian dro for å veie og kle på.. Og jeg fikk ligge og komme meg.. 3645 gram, 50 cm lang og 36 cm rundt hodet (i tillegg kom han med en hånd ut på hodet, akkurat som vesla!).
Tida etterpå:
Vi ble så trillet inn på rommet jeg skulle bo på, og det var egentlig litt trist der. Det var så sparsommelig med..alt der. Pappaen koste seg med oss fram til han besluttet å dra hjem for å legge vesla. Timingen kunne altså ikke blitt mer perfekt med tanke på henne.. Damene på barsel var vertfall veldig hyggelige og behjelpelige! De var titt og ofte inne, og tenkte på alt jeg ikke tenkte på, som mat og slikt.. Natta ble ikke så enkel med våken unge, og jeg var rimelig sliten etter natta før, og fødselen slikt sett.. Men heldigvis tilbøy de seg å ha han litt i 3 tida på natta. Da var det visst mye uro og masse bæsjing på plakaten. Tirsdagen kom, og vi lå lenge når vi først sovnet sammen, Ventet på pappa som hadde sine første kjøretimer fra kl.10-12. Hadde noen koselige timer sammen fram til vordende storesøster kom fra barnehagen med ”bestefar” for å hilse på nye lillebror! Pappaen hadde tatt praten med henne kvelden før om at lillebror nå var kommet, og hva han het og slikt. Så hun var veldig klar for å treffe han! Heldigvis gikk møte bra, og selv om vi ikke hadde fokuset på lillebror som lå i kassen sin litt ”bak oss”, så tok hun det selv opp med èn gang hun kom inn døra. Hvor lillebror var, og at hun ville se han. Så hun fikk klappe på hode, kinne, kjenne på fingre og tær – veldig spennende.. Litt røff er hun jo, ikke så lett å ha begrep for slikt når man er tre år.. Savnet av familien var stort, og kombinert med at det var litt trist å være på barsel alene..og at det gikk så fantastisk bra med formen.. Så bestemte jeg meg for at jeg ville reise hjem morgenen etter når alle ”Planene” var gjort. Legesjekk osv.. Ammingen fikk vi også til, klok av skade fra sist så visste jeg mine fallgruver. Og dessuten klarte jeg og Sebastian oss selv, uten at noen la han til (i motsetning til med vesla hvor jeg ikke ”fikk henne på puppen” alene på mange dager). Så ting lå godt til rette til å komme hjem! Lite søvn natt to også, kl.4 kapitulerte jeg og spurte om de kunne ha han litt, da hadde jeg bare sovet 3 timer natta før, og like lite natta før der.. Og da fikk jeg faktisk sove til jeg våkna av meg selv i halv sju-tida først, og sov litt til etter det. Men da var leddene held ødelagte, og når jeg prøvde å bytte stilling i senga så fikk jeg så etterrier at jeg ikke fikk sove.. Ja, etterriene – det har vel vært noe av det verste etter fødselen, har levd på Paralgin Forte i kombinasjon med Paracet til jeg dro hjem.. Og her har jeg jo ”bare” paracet, men so far so good..
Ammeproblemer er vel som forventet, men absolutt masse mer bevisst på ammeteknikk, behandling av brystene nå enn sist.. Blant annet har jeg ikke latt han suge i det uendelige før melka kom, for disse små suger så hardt for å få ut edle dråper at det rett og slett blir ”skade” på brystvorta. Og de boblene som kommer er uendelig vonde.. I natt klarte jeg å sovne når vi ammet, noe som resulterte i en blodig boble, så det er så utrolig lite som skal til.. Så puppelufting for harde livet om dagene
Men sett i ettertid så var fødselen helt utrolig flott, og jeg sa det like etterpå på fødestua at dette kunne jeg godt gjort igjen hehe.. Men nå blir det vel heller ikke det noen gang til, familien er vertfall komplett som det er!
