Baby - Forum - Gravide - Babyforum - Foreldre - Babyporten - Babyporten.no - forum for gravide, foreldre og prøvere

Torsdag morgen, 29.juli, våknet jeg ganske skuffet over at jeg ikke kjente noen tak eller noen tegn på fødsel. Jeg hadde hatt ganske sterke kynnere kvelden før, i tillegg til masse slim de siste dagene, så jeg hadde hatt et håp. Siden jeg til og med hadde fått bæsjet kvelden før, etter en ukes forstoppelse, var skuffelsen overveldende. ;)
Jeg sto opp og gikk på do, Riim våknet så da jeg var ferdig tok jeg henne i armene og var på vei i seng igjen, siden klokken bare var 6.30 tenkte jeg at vi kunne sove litt til.
Ikke før var jeg kommet til sengen før jeg kjente at det rant noe i trusa - gravide bar i full galopp tilbake til badet, det kjentes ut som en klump som kom ut. Det var blodblandet slim, og endel væske også, jeg lurer i ettertid på om det allerede da kanskje kom litt fostervann siden det ikke bare var slim men også noe flytende. Da visste jeg at fødselen var i gang, selv om jeg enda ikke hadde rier.

Det fortsatte å renne litt, og det kom nytt slim og mere blod, og en halvtime etterpå startet riene. De var vonde og helt klart rier (jeg var aldri i tvil om det), men de varte veldig kort, nærmest bare noen sekunder. Men de kom allerede da med 3-5 min mellomrom. Jeg ringte hun som skulle være med meg på fødselen, hun skjønte at det var i gang siden jeg ringte så tidlig. Hun heiv seg rundt, og jeg vekket Ea. Begynte å kle på Riim som allerede var våken, heldigvis lå klærne deres klare på bordet som de alltid gjør. Ea var trøtt og somlet noe veldig, så jeg måtte hjelpe henne også med klærne samtidig som jeg lokket med at nå kom gudmor snart (det er Ea sin gudmor som var med meg på fødselen), og at da skulle vi kjøre bil til barnehagen (å kjøre bil er stas nemlig!)

Ungene fikk mat og da brøt helvete løs for Riim tok stolen til Ea, og Ea var absolutt ikke i noe diplomatisk hjørne hvor det var aktuelt å ta den andre stolen for å hjelpe mamma. Unger som sloss mens man har rier med 3 min mellomrom (som bare ble sterkere og sterkere) var en utfordring, det skal jeg innrømme. :) Fikk dog ordnet katastrofen, og kledd på dem yttertøyet og gitt hver sin skive i handa. Ringte føden og sa at jeg kom inn for en sjekk. :) Hvorfor jeg brukte det ordet vet jeg ikke, tror ikke jeg hadde noen forventning om å bli sendt hjem.

Gudmor kom, tok bag og unger med seg ned i bilen, mens jeg matet fisker og tenkte at jaja, dette går jo strålende, vi har god tid. Luntet inn på barnerommet og fant frem ungenes kosedyr (de har hver sine sjiraffer som de ikke kan sove uten, og de skulle jo til tante etter bhg), la kosedyrene i bagen deres som jeg satte i gangen. Sjekket at ovnen var slått av og alle lys, og fant reservenøkkel som jeg gjemte ute på trappa så søs skulle komme seg inn senere. Inn å sjekke komfyren igjen før jeg låste døra og gikk. Fortsatt ikke stresset, men rier hvert 3 minutt.

Kom i bilen og vi kjørte til bhg. Fortalte Ea at idag kom ikke mamma og hentet, at mamma skulle på sykehuset for nå kom babyen, og at de skulle ut til tante E etter barnehagen. Gudmor gikk inn i bhg med ungene, etter at jeg hadde nusset og kost ferdig, jeg var ikke klar å gå fra dem. Jeg ble stående utenfor bilen mens hun gikk inn, bedre å stå under riene fant jeg ut og frisk luft var godt.

Vel inne hadde de blitt tatt imot av en mannlig ansatt som har jobbet der siden Ea begynte, han hadde skjønt hva som var på gang og skysset venninna mi ut mens han ropte "Æ tar det her, bare gå du!" Han var mer stressa enn jeg.  Han fikset avkledning og alt.

Vi kjørte, og gjennom tunnellen over til andre sida av sundet (hvor sykehuset ligger) fikk jeg en rie som fikk meg til å forstå hvorfor høygravide fødeklare sikkert ikke hadde fått våpentillatelse. Akkurat da syns jeg aktiv dødshjelp var en kampsak jeg burde sett nærmere på. Venninna mi parkerte på universitetet siden hun er student og står gratis der, vi fikk en liten gåtur på et minutt eller to ned til hovedinngangen. Nå kom noen av riene litt tettere enn 3 minutter for jeg måtte stadig stoppe opp og puste meg gjennom de før jeg gikk videre. Men de varte fortsatt ikke særlig lenge, maks 30 sekunder. Vi kom til sykehuset kl 8.

Inne på føden ble det ctg-registrering, jeg mumlet at hvis hun skulle måle noe som helst hadde hun værsågod å ha lystgassen klar og jeg skulle ikke ligge under registreringen. Jeg overlevde registreringen, og etterpå ble vi vist inn på en fødestue. Jeg hadde 4-5 cm åpning, mot 3-4 da jeg var hos jordmor sist, så nå var fødselen definitivt i gang. Jordmor tappet i badekaret, og jeg gikk rett oppi, satt vel der kanskje en halvtime. Venninna mi holdt den varme dusjstrålen over magen under riene, mens hun masserte korsryggen, jeg hang over kanten og hadde fått min kjære lystgass i handa. Riene tok seg fort opp og nå hadde jeg flere som jeg opplevde som helt forferdelige. Jeg ville etterhvert opp av vannet, det var viktig for meg å klare å komme meg ut selv før det evt ble så ille at jeg ble helt satt ut av riene sånn som sist. Det var det jeg var redd for. Klokken var vel rundt 9 når jeg kom over i sengen.

Nå ble jeg undersøkt og hadde allerede 6 cm åpning. Vi hadde vært på sykehuset en knapp time. Et kvarter senere var det 7-8 cm. Hjelpes, hvem må jeg bestikke for å ombestemme meg nå? Jeg lå en stund på siden i sengen, med lystgass som smertestillende mens riene fortsatte. Men jeg var samtidig helt satt ut av forundring, for endelig fikk jeg oppleve normale rier med pause i mellom. De to andre gangene har riene bare haglet på nærmest fra de startet, uten pause i mellom, og det har gjort meg redd, sliten og på gråten. Denne gangen var riene kjempekorte, det var ikke så lenge i mellom, men nok til at jeg rakk å nyte den tida jeg ikke hadde dem.

Jeg fikk ganske fort trykketrang under riene, og rett før kl 10 (tror jeg) var det erklært full åpning. Vi hadde vært på føden i 2 timer. Jordmor hadde hjulpet til å dytte vekk et par gjenstående kanter under noen av de siste riene, forferdelig vondt, men jeg opplevde det likevel helt greit. Jeg lå i senga under de første pressriene, men etterhvert ble det klart at snuppa lå i stjernekikkerposisjon, så de ville ha meg opp å stå. Dette klarte jeg imidlertid ikke, men jeg sa jeg kunne henge over saccosekken i senga, da ville jeg likevel få samme virkning siden jeg kom meg opp på alle fire. Dette var greit, og på denne måten snudde babyen seg selv i riktig posisjon. Stjernekikker var viktig å unngå, fordi det oftere bidrar til revning.

(Midt under pressriene ringte telefonen, og jeg ba venninna mi se hvem det var, for hvis det var søs måtte hun svare, jeg måtte vite om hun kunne hente ungene eller om noen andre måtte gjøre det. Det var bestemor som ringte. Så jeg ropte: Drit i henne! mens jeg pressa videre. Hvorfor jeg måtte vite det med søs akkurat da vet jeg ikke, jeg tror ikke jeg trodde på at fødselen ville være fort overstått).

Hadde ikke babyen stått litt feil i åpningen først hadde hun kommet ca kvart over ti, men pga dette tok det litt lenger tid med pressrier før hun var ute. Når hodet var ute så de at hun var kjempeblå pga navlestrengen rundt halsen, så nå ble det hast å få henne ut. Ingen sa noe til meg om hva som skjedde, de klippet navnesnoren mens bare hodet var ute, og så ba de meg presse. Jeg sa jeg ikke hadde rie, men jeg måtte likevel sa de, og de dro i henne samtidig.Hun var ute kl 10.40, jeg så henne nesten ikke for de løp bak et forheng med henne. Barnelege ble tilkalt, men de klarte å få liv i henne før han kom, men det tok lang tid før hun fikk normal farge igjen.

I mens jobbet de for å få morkaka ut, og samtidig begrense blødningene. Jordmor fikk en kraftig blodsprut rett på seg, jeg måtte nesten si unnskyld for den. De greide å stoppe det heldigvis så jeg mistet ikke så mye blod, og morkaka kom ut hel og fin.

Jeg vet ikke helt når jeg fikk lillejenta på magen, det kan kanskje ha tatt 5-10 min? Jeg er litt usikker der, men venninna mi hadde vært bak forhenget og sett på henne mens de hjalp henne ordentlig i gang, og hun var kliss lik de andre to. Når babyene kommer ut helt like er det jammen godt at fødselsopplevelsen ble en helt annen denne gangen. Tross dramatikken på slutten opplevde jeg fødselen som veldig fin, denne gangen hadde jeg faktisk kontroll fordi jeg fikk pause mellom riene, og siden målstreken var innen rekkevidde (fødselen var ikke så lang).

Iben Sofia var 3980 gram og 53 cm lang, den lengste av mine 3 prinsesser. Men midt i mellom de andre to når det gjelder fødselsvekt. Hun søkte seg frem til puppen straks hun kom på magen min, og der hang hun nesten alle timene på føden. Jeg måtte være 4-5 timer på føden etterpå, fordi jeg ikke klarte å tisse etter fødselen og fordi de ville forsikre seg om at blødningene var under kontroll. De måtte kateterisere, og deretter måtte jeg drikke som en helt og bevise at jeg klarte å tisse selv før jeg fikk komme til barselhotellet. Lillemor var veldig blek, men i fin form, hun fikk sin egen farge nærmere kvelden.

Langt dette, men kjempegodt å få det ned. HakkeBakke har rett, den tredje fødselen er den beste.