Hufsagutten heter han, og han gråt da han ble født
Det gjorde mammaen og pappaen hans også.
"Skrek straks" står det i journalen, verdens beste lyd!
På lørdag var jeg og mannen ute og handlet inn litt ting, tenkte vi i samme slengen skulle kjøpe lakserolje og prøve den berømte fødegrøten.
Jeg hadde sannelig ikke tro på det, men tenkte jeg skulle prøve.
Laget meg en liten tallerken i 19-tiden på kvelden, og satte meg vel her ved pc'en.
Ingenting skjedde, nada, zipp. Både jeg og mannen lo av hele greia. "Han komme når han kommer!"
Hadde veldig mye kynnere, mer enn vanlig, men jeg tenkte ikke så mye på det.
Så fikk jeg plutselig ett skikkelig tak i magen. Jøss, skulle dette funke allikevel?
Mannen ba meg vente litt med å føde, for han skulle dusje og barbere seg.
Jeg bare lo, for jeg regnet ikke med at noe mer skulle skje.
Jeg hoppet litt rundt i stuen og fant ut at jeg skulle pakke litt i den berømte baggen. Ryddet litt osv.
Så følte jeg plutselig at noe revnet litt og jeg ble våt. Det var vått i trusen og det var litt blod, vannet! :hurra:
Ringte føden og de sa jeg skulle ringe igjen om jeg fikk rier med fem minutter mellom, ellers kunne jeg komme dagen etter kl 1030.
Så sier jeg til mannen at det nok var lurt å sove litt.
Ja, riktig. Da plutselig gikk det slag i slag. Fem minutter mellom hver sterke ri, med en svakere mellom, ventet en time som JM hadde sagt.
Brølte til mannen at jeg er sikkert tidenes pyse, men nå vil jeg ikke være hjemme lenger.
Ringte føden og vi kunne komme med en gang, det har ALDRI vært så langt til Ahus før.
Kommer inn med tre-fire min mellom riene, og i journalen står de oppført som medium til gode rier. Vannet hadde forøvrig ikke gått enda, gudene vet hva det var.
Jeg var hellig overbevist om at denne pysete førstegangsfødende skulle bli sendt rett hjem, men jeg hadde fire cm åpning, etter en time med rier!
Vi fikk fødestue med en gang.
Jeg hang over en prekestol, orket ikke noe annet når riene kom. Var ganske irritert på at jeg måtte gå litt med registrering, da hadde jeg ikke full bevegelsesfrihet.
Jeg pustet og peste og mannen sov.
Ved syv cm var jeg veldig klar for epidural.
Joda det skulle jeg få, men de måtte ditten og datten først, "NÅR KOMMER HAN EPIDURALMANNEN??!"
Epiduralmannen kom, gjorde jobben sin og jeg var himmelen!
Men den fungerte bare på den ene siden, og JM var ganske gjerrig på godsakene.
Etter hvert mistet den sin virkning.
Jeg ville ha KS, på FLEKKEN!
Men da var det vaktskifte, og inn kom Gunilla, min engel i hvitt.
Hun boostet opp epiduralen og livet var igjen godt å leve.
Plutselig rant det visst inn med fødende, og de hadde litt liten tid til meg. Men jeg lå der på min råsa epiduralsky og hadde det helt fett.
De konstaterte at jeg hadde pressrier og spurte om jeg kunne puste meg gjennom de til de kunne hjelpe meg.
Seff, jeg hadde i hvertfall ikke tenkt til å føde alene.
Så kom Gunilla og begynte å gjøre klart alt utstyret til forløsning. Jeg tekstet med en venninne så lenge.
Så var alt klart til å ta i mot prinsen.
Jeg begynte å presse, men JM ble litt blek. Pulsen til baby falt plutselig fra 150 +/- til 92.
Hun tilkalte legen. Jeg fikk presse på noen rier til, men så bestemte de seg for at han må ut nuh!
Jeg fikk ikke med meg alt i virvaret av leger, barneleger, barnepleiere, jordmødre, krisevogn til baby og alt som veltet inn, men mannen hadde det IKKE bra da.
På med sugekopp og hal i å dra! Legen halte ut hodet med makt, jeg hjalp til på hver ri. Så kom hodet ut!
Deretter tok JM over for å få ut resten. Hun holdt i han og dro til med en fot på fødesengen. Tror ikke mannen var langt fra å gå i bakken da.
Men ut kom han, og han skrek straks!
Mannen klippet ikke navlesnoren til sin eldste, men vi hadde snakket masse om det og han ville nå.
Han fikk dessverre ikke muligheten da de skulle undersøke han med en gang.
Han fikk 8-8-10 på Apgar, og han var så flott som bare det!
Ute hos mammaen og pappaen sin, endelig!
