Fredag 4. januar gikk jeg og la meg nedpå i 17.30 tiden. Skulle hvile en halvtime for å ha litt å gå på ”hvis det plutselig setter i gang i natt”, som jeg sa til mannen.
Jeg sov ikke, lå og dormet. Plutselig var det akkurat som noe revnet litt, og jeg ble våt. Klemte litt til, og det kom mer. Vannet! Tenkte jeg, og styrtet ned i første til mannen: Nå gikk vannet! 
Inn på do, ned med klærne, BLOD!?? Det var blod over alt!
Jeg fikk mannen til å hente telefonen, og ringte føden. De ba meg legge meg ned, så kom det en ambulanse og hentet meg.
Jeg fikk rasket med meg en bok og baggen, på tur ut i ambulansen, mannen måtte bli og vente på barnevakten.
Jeg var helt rolig i ambulansen, da fikk jeg jo hjelp. Heldigvis visste jeg ikke da at de ikke kunne ha hjulpet meg med annet enn transporten.
Da vi kom opp på føden kom det løpende en jordmor med jordmorstetoskop, som hun slang på magen min. ”Jeg finner ikke, jeg finner ikke VI MÅ HA EN UL HER!”
Inn på ett rom med UL-apparat, legen kastet seg over magen: ”Her er hjertet, og det SLÅR!”
Da var det ingen umiddelbar fare for baby. De sjekket hvor mye som var løsnet, og jeg fikk fødestue. På med ctg og forbud mot å bevege meg.
Lørdag morgen fikk jeg gå på do, tror det var uvitenhet fra hun som kom da. Informerte om at det kom litt blod, og fikk beskjed om å holde sengen igjen. Etter to runder på bekken fikk jeg lov til å forsøke meg på doturer igjen.
To turer uten blod, og alt så positivt ut. Men så begynte jeg blø igjen, masse.
Sengepåbud og ctg igjen. Jordmor sa at hun bare ventet på legen, for nå tok de ikke flere sjanser. Babyen skulle ut, på den ene eller andre måten. Hun måtte bare få vite om de skulle ta vannet, eller keisersnitt.
Kl 21.30 ble det bestemt at vannet skulle taes, og det ble gjort 21.40.
Så var det bare å vente. Jeg hadde noen rier av meg selv før de tok vannet. Men de var ikke så kraftige, og ikke regelmessige.
Herfra kjenner jeg at ting går litt i hverandre, og jeg er ikke helt sikker på tidspunkt og slikt.
Jeg fikk vel kastet på meg riene ganske fort, og fra ti-tiden kom de tett som hagl.
Åpning var på 3cm da vannet ble tatt, og ble målt til ca fem sånn i halv elleve-tiden.
Da fikk jeg saltvann, og epidural skulle bestilles. Ved vaktskifte klokken 23 spurte ny JM plutselig om jeg hadde pressetrang ”du ser og høres nemlig litt sånn ut!”
Hun sjekket åpningen, og det var bare en kant igjen.
”Glem epiduralen, du er snart tobarnsmamma!”
Så starter helvettet, og jeg kjenner dette er skikkelig vanskelig for meg å skrive om.
Hodet var ved spina hvis det sier noen noe, og jeg fikk beskjed om å puste meg gjennom pressriene for å få han ned mot bekkenbunnen.
Det var ett mareritt av smerter, jeg gjorde alt jeg fikk beskjed om. Ba om å få stå, sitte på krakk osv. Ingenting hjalp, hodet var fortsatt ved spina og jeg ga opp.
Jeg pustet meg gjennom pressriene uten å fortrekke en mine i ren trass. Jeg nektet å snakke med JM og var pottesur.
-”Kan jeg få epidural?”
-”Nei, det er ingen som setter det ved ti cm.”
-”OK, da vil jeg ha keisersnitt.”
-”Vi gjør ikke det nå.”
-”Da vil jeg ha narkose!”
-”Det går jo ikke!”
(Henvender meg til mannen)-”Eirik, da drar vi hjem!” 
:
Jeg lå på siden og var drittsur. Jeg gjorde alt jeg fikk beskjed om, men ingenting skjedde. De trodde jeg var utslitt (jeg var jo det også) og skulle ha i meg glucose, energidrikk osv.
Til slutt kom min engel inn. Maria fra Spania.
-”Hufsa, nå hører du på meg! Nå skal vi ha ut babyen din”
-”JA!”
Jeg var fullstendig skjerpet på ett blunk!
De festet på en sugekopp, og jeg presset så jeg trodde jeg skulle sprenge hodet. Men ut kom han!
Det eksploderte i blod på hele rommet, og det så ut som ett katastrofeområde. Fostervannet var jo blandet med blod pga morkakeløsningen, og det så ekstremt ut. Men han var ute! 
JM sa til mannen at han kunne gå bort til sønnen sin og ta seg en titt, men på vei tilbake så jo mannen rett i meg.
Jeg kommer aldri til å ha sex igjen. :sliten:
”Jeg så rett i ett krater. Jeg vet ikke hva som var deg, hva som var morkake og navlestreng og alt mulig. Og på gulvet lå det ett lass med blod og jeg vet ikke hva!”
Nuvel, ikke mer sex, men da blir jeg i allefall ikke gravid igjen. 
Jeg fikk forøvrig en annengradsruptur som går ned på den ene rompeballen. Der er det en del av vevet som har løsnet fra stingene og gjør dritvondt.
Det blir seksukerkontroll på Ahus, og jeg får dekket kosmetisk operasjon siden.
Jeg lever på Panodil Zapp og har fått en bedøvende krem å smøre på.
JM skjønte at dette ble traumatisk for meg, og ville ta en samtale med meg neste gang hun hadde vakt.
Det gjorde utrolig godt.
Hun sa også at dersom mannen trengte en samtale, så var det bare å ta kontakt. Både på jobb og privat. Jeg kunne også ringe henne dersom jeg ble gravid igjen, så skulle hun hjelpe meg til å tørre en runde til.
Vi hadde uansett ikke planer om flere barn, og dette minnet blir nok bra prevensjon.
