Det hele startet natt til søndag 15. juni, 8 dager over termin. Denne natta våknet jeg hver time av vondter i korsryggen, det hjalp liksom ikke å skifte stilling eller noe. Kl. 7 stod jeg opp for å dusje, det gjorde godt. La meg nedpå igjen, men fikk ikke sove mer, dessverre.
Jeg visste ikke om dette var rier, men etter et par telefoner til min søster og ei venninne, ble jeg ganske sikker på at noe endelig var på gang. I 10-tiden begynte jeg å ta tiden på riene, mest for moro skyld. Satt ute på verandaen og solte meg og spiste mat og kjente på disse rare vondtene. De kom hvert 10-15 min., og var ikke spesielt vonde. Da de kom med 6-7 min. mellomrom og varte like under minuttet, dro vi til føden. Kom rett inn til undersøkelse, fikk CTG og ble undersøkt. Til tross for gode rier, var det null åpning! :-( Livmorhalsen var ikke særlig flat heller. I journalen min står det at “hun ble svært skuffet” da vi fikk beskjed om å reise hjem igjen og heller vente til riene kom tettere. Men hvor tett da, liksom? Jeg var så fortvilt, for det begynte å gjøre veldig vondt.
Vi var hjemme i bare en halvtime før samboeren min ringte føden og sa at vi måtte prøve noe, for jeg hadde sterke rier nå. Prøvde varmeflaske på ryggen, men for hver ri måtte jeg opp og stå og puste. Føden sa vi fikk komme tilbake igjen og prøve akupunktur for modning og avslapning
Det var visst travelt denne kvelden, for vi måtte vente i nesten en time før vi fikk rom denne gangen. For hver ri måtte jeg opp og nærmest henge på samboeren min, mens jeg pustet og peste og gråt. Ganske nedverdigende å stå der på gangen, selv om vi var alene der. Det kunne jo komme noen... 
Så ble jeg endelig undersøkt igjen, men ingen åpning nå heller. Fikk akupunktur, og heldigvis ble vi innlagt. Fikk fødestue og var glade fordi det i hvert fall nærmet seg. Nå var klokka 22. Riene kom fortsatt med fem minutters mellomrom, og siden jeg ikke greide å ligge når de kom, ble det mest til at jeg var oppe og gikk, og hang på min kjære når de kom. Jeg kan ikke få skrytt nok av mannen min, har var helt fantastisk hele veien :loveshow
Akupunkturen hjalp nok litt, for nå var åpningen 3-4 cm! Men det viste seg at den skulle forbli uforandret hele natten gjennom, selv om jm greide å tøye den til 7 cm når riene kom. Men mellom riene var den like liten 
:
Kl. 1 fikk jeg komme i badekar, og du kan tro det var deilig! Der lå jeg fram til kl. 5 mandag morgen 16. juni, med ganske tette rier. Jeg greide å slumre av mellom hver ri, med det resultat at da riene kom, så var jeg helt uforberedt, og måtte bare skynde meg opp på knærne for å puste meg gjennom dem. Jeg hang over badekarkanten og støttet meg på mannen, som hadde fått egen lenestol på badet. Pustet og peste og gråt og bar meg, og det var fokuset på pustinga som gjorde at jeg kom meg gjennom natta. Jeg sverget på at jeg ikke ville ha flere barn Det var så fortvilt å ha så vondt til ingen nytte, for åpningen ble jo ikke større.
Jm ymtet frampå om epidural, og jeg hadde jo blitt enig med meg selv om å takke ja til det dersom fødselen drøyet ut, og det kan man si den gjorde. Opp av badekaret og opp i senga for å vente på anestesilegen. Nå kom den verste timen i mitt liv. Det kjentes ut som om jeg skulle rives i to, selv om jeg fikk lystgass. Jeg lå og hylte og gråt og ropte at noe måtte skje snart! Nok en gang var min kjære min største trøst, som støttet meg med oppmuntrende ord og kjærlighetserklæringer.
Og endelig kom legen, epiduralen ble satt, og nei, det var ikke vondt, ikke sammenliknet med riene. Det tok litt tid før den virket, men da den endelig satte inn, var det som å komme til himmelen! Helt utrolig fantastisk deilig! 
Både samboeren min og jeg sovnet, og vi sov en time før jeg fikk frokost kl. 8. Jeg kjente fortsatt riene, men slumret gjennom dem. Var oppe og hang litt på prekestol, men den høyre foten min var også bedøvd, og ville ikke helt lystre.
Så ble det endelig satt drypp for å få fart på riene, og jeg ble nok en gang anbefalt den idiotiske lystgassen. Men denne gangen hadde den god virkning! Ble helt fjern innimellom, og alt er litt tåkete, men jeg husker at jeg synes at åpningstiden tok altfor lang tid, selv om dryppet ble økt. Epiduralen ble satt ned for å få opp riene.
Men omsider, kl. 14, kjente jeg at jeg måtte presse, og det var rart! Det kjentes ut som om jeg skulle presse ut en kokosnøtt ut av rumpa 
For hver pressrie kjente jeg at babyen gikk lengre ned, og det tok nesten en time før hodet stod i åpningen. Da måtte jeg ikke presse, men pustet overfladisk. Innimellom sprayet de med bedøvelse, og ærlig talt så var ikke pressinga særlig vond, synes jeg. Selv om det presset veldig mot rumpa mi.
Men hodet måtte ut, og det kom ut sammen med ei lita hånd, og så kom det ei skulder, og så kom jenta i en eneste buktende bevegelse, hun skrek umiddelbart. 3620 g, 51 cm og 34 cm rundt hodet. Aldeles nydelig! 
Fikk 9-10-10 på Apgar score.
Det tok litt tid å få ut morkaka, ble prøvd akupunktur også, men de måtte sette ekstra drypp for at den skulle løsne. Fikk et lite pyntesting, har knapt nok blødd noe særlig, og formen er kjempefin.
Og det er sant det de sier, at all smerte er borte etterpå, og det er sannelig verdt det.
